Publisert hos Tidsskrift for Den norske legeforening 05.03.2012
For å bli virkelig god til noe er du nødt for å perfeksjonere. Men før du vet ordet av det kan det ha dannet seg et mønster.
Prestasjonskrav, press og forventninger er en naturlig del av livet, men for noen av oss blir drivkraften svært sterk. Nå skal perfeksjonismen for første gang forskes på i Norge gjennom et team ved Universitetet i Tromsø. Hvordan skille sunn perfeksjonisme fra usunn perfeksjonisme?
Sykehuslegen jobber på en såkalt ”tung” medisinsk avdeling. Daglig forholder hun seg til liv og død, sorg og glede. Hun elsker jobben sin, har et bankende hjerte for pasientene og gjør alt hun kan for opprettholde egen helse. Hun trener godt over gjennomsnittet og har et særdeles bevisst forhold til mat. Vennekretsen er stor og familien er god. Likevel våkner hun hver morgen med å måle graden av slitenhet på en skala fra en til ti og stressnivået sjekkes konstant gjennom dagen. For å yte maksimalt må hun nemlig føle seg på topp. Det gjør hun sjelden.
Fysiologisk er hun tilsynelatende frisk som en fisk. Dermed er det tid for å løfte blikket. Hvordan lever hun livet egentlig?
De fleste synes det er hyggelig å motta invitasjoner til sosialt samvær. For sykehuslegen erstattes et øyeblikks glede med et umiddelbart: åh, nei etterfulgt av følgende katastrofetanker. ”Kan jeg inngå en fast avtale når jeg ikke vet om jeg er uthvilt? Hva vil de servere? Jeg kommer sikkert til å måtte spise melkeprodukter, karbohydrater og ikke minst kake. Vil det spolere den planlagte treningsøkten?” Worst-case-scenarioet er invitasjon til hyttetur med folk hun ikke kjenner så godt. Det garanterer et; nei, takk.
Perfeksjonisme handler om noe annet enn tellekanter i skapet og nyvaskede gulv. Det er et atferdsmønster så dyptgripende at det kan være utfordrende å oppdage, ikke minst for de av oss som står midt i det. Jeg vil påstå at det for enkelte grenser opp mot tvang, og kan være svært destruktivt, selv om noen av oss liker å anse det som en kompliment. Sort hvitt tankegang er utbredt. Gode resultater gir kortvarig glede. Og kontrollbehovet øker i takt med den indre usikkerheten.
Egenpålagte lover og regler får fort konsekvenser. Sykehuslegen konkluderte tidlig med at det var best å unngå faste avtaler på fritiden. Hun argumenterte for frihet og et ønske om ungdommelig impulsivitet. På den måten sikret hun gjennomføring av planlagt trening, spiste seg mett på riktig mat hjemme, for deretter å skeie ut med vann på korte vennebesøk. Å være fleksibel i forhold til egen plan ble ansett som umulig. Etter hvert oppdaget hun at hennes egne regler begrenset det optimale sosiale livet, som igjen påvirket selvfølelsen. Sykehuslegen liker nemlig å se på seg selv som en sosial person og når hun ikke lykkes i dette trigges negativt selvsnakk.
Hva jeg mener med selvsnakk? Det er den indre stemmen din som fortsetter å prate selv når du leser dette. Den som sier: ”Kom til poenget snart da. Si hva det er og hva man skal gjøre med det. Gi meg oppskriften. Få svaret nå!” Den stemmen ja. Lakmustesten på negativt selvsnakk er å stille seg selv følgende spørsmål: Hvis du behandlet vennene dine på samme måte som du snakker til deg selv. Ville du hatt noen?
Behovet for kontroll har selvsagt forplantet seg på arbeidsplassen. Morgenmøter er blitt en belastning fordi hun stadig frykter at det hun har gjort eller tenkt var feil. Den indre stemmen forteller henne at det er flaks at hun fikk den prestisjefylte jobben og det er bare snakk om tid før hun blir avslørt som en ren bløff. Rapportene hun skriver blir egentlig ikke evaluert, men journalnotater er tilgjengelig for andre, så det er alltid en ubehagelig mulighet for å bli vurdert og funnet for lett. Tankene på om hun burde tatt et annet røntgen eller en ekstra blodprøve surrer kontinuerlig i hodet på vei hjem fra arbeid. En dag vil de garantert oppdage at hun ikke har gjort jobben sin godt nok. Derfor sitter hun gjerne to timer overtid etter vakt for å dobbeltsjekke alle prøveresultatene. Den manglende selvtillit genererer konstant merarbeid. Men tanken på å ikke være hundre prosent a jour skaper stress i den grad at det aldri er et reelt alternativ å la noe vente.
Kravet til at alt skal være riktig gjelder selvsagt også pasientene. Siden hun mener de bør slippe å vente lenger enn nødvendig tar hun sjelden lunsjpause, og selv om hun gjør sitt beste er stemmen i hodet hennes nådeløs når hun kommer inn til pasienten: ”Nå tenker de sikkert: å nei, hvorfor kommer hun? Når kommer den ordentlige legen?”
Samvittigheten gjelder alle unntatt henne selv. Når hun er hjemme fra jobb ringer hun gjerne opp igjen på arbeidsplassen for å sikre at alt er gjort riktig, mens stemmen i hodet sier: ”Nå tenker nok sykepleieren at der ringer den gale legen som ikke får gjort det hun skal på dagtid”. Den indre kritikeren fyller døgnet med må, skal og bør-oppgaver. Selv lystbetonte aktiviteter som trening og sosialt samvær har havnet i denne kategorien.
Samvittigheten gjør også at hun går på jobben de dagene hun ikke bør. Migrenen har vært en fast følgesvenn i flere år, men sykehuslegen vil ikke identifisere seg med sykdom eller se på seg selv som pasient. Derfor overkjører hun fysiske signaler, og som en soldat presser hun seg gjennom vaktene til hun kollapser. Kampen for å unngå å bli sett på som en byrde for kolleger eller andre fører henne stadig inn i en selvpålagt krig mot egen kropp.
Slitenheten og stresset hun plages med kommer i følge sykehuslegen fra melkeprodukter og det høye arbeidspresset på jobben. Ideen om at det er mulig å luke vekk unødvendige tanker og aktiviteter er pussig fraværende. Selv jobben med å dempe et forhøyet stressnivå virker mot sin hensikt, for nå skal yoga og meditasjon presses inn i en allerede overbelastet hverdag.
Jakten på det optimale er dømt til å mislykkes når det skal gjelde på alle felter og egenverdi måles i prestasjon fremfor person. Det sies at arabiske kunstnere ofte legger inn feil med vilje, fordi de mener at kun Gud kan skape perfeksjon. Med andre ord, plassen er opptatt.