Publisert på Sporten.com 11. januar 2015
Hva får en fyr som Truls Svendsen til å bli med eventyrer Cecilie Skog på en ekspedisjon over Grønland? Og hvordan tenkte han for å lykkes med prosjektet?
Søndag klokken 20 er det premiere på dokumentaren «Tjukken og Lillemor» på TV 2. Gjennom fire programmer skal komiker Truls Svendsen og eventyrer Cecilie Skog ta oss med på ski over Grønland. Ideen ble til etter det som i VG ble beskrevet som en litt for fuktig champagneaften på byen, som endte med at Truls lovet å bli med på ekspedisjon.
Til tross for at han gjennomførte ti måneders trening i forkant, er det tilsynelatende lite ved Truls som tilsier at han har det som trengs for å kunne gjennomføre en hel måned på ski. Mannen elsker å presentere seg selv som en udugelig type og sutrer uten blygsel i beste sendetid. Men ikke la deg lure. Bak det tilforlatelige og folkelige ytre ligger det noen mentale strategier de fleste av oss kan lære noe av.
Avgjørende overbevisning
– Jeg er en tjukkas, og jeg så aldri på meg selv som en grønlandsfarer, men jeg er en fyr som ikke gir meg!, sier Truls. For Truls er det ikke avgjørende hvordan han gjennomfører prosjektene sine, eller om de lykkes eller ei. Det viktigste er at han vet at han uansett ikke gir seg. Denne overbevisningen er mest sannsynlig utslagsgivende for at han stadig sier ja til å gå utenfor egen komfortsone, og at han like ofte lykkes.
– Jeg får til alt bare jeg vil! Det er langt. Det er tungt, men jeg kan klare alt!
Nyttig indre dialog
I tv-programmet får vi se en Truls som syter og klager sin nød. Utfallet av ekspedisjonen er usikkert allerede ved start, og vi får ikke svaret før siste episode er over. Men at mannen har gått på ski i usedvanlig lang tid er helt sikkert. Og for Truls, uten sportslig erfaring, er opplevelsen ny på flere måter. I programmet hører vi ham stønne og bære og unnskylde seg. Men selv om gnagsårene svir på innsiden av lårene, smertene i leggene øker for hvert stavtak og vinden pisker i ansiktet, henger han på i visshet om at det er flere timer til han kan hvile i teltet.
– Hva i all verden sier du til deg selv?
– Jeg gir meg aldri!
– Og for å få deg til å fortsette å gå?
Truls smalner i øynene og fastner i blikket.
– Jeg skal f**n meg ikke gi meg.
Unngår prestasjonspress
Med et enkelt grep unngår han også prestasjonsfella. Trikset er lave forventninger, som legger grunnlag for en stadig økende mestringstro.
– Jeg sa ja til prosjektet fordi jeg er en udugelig fyr, og dermed kan dette bli morsomt.
Truls ga seg lov til å være svak og understreket at han var den veikeste i teamet. Fallhøyden ble derfor liten fordi forventningen var totalt fraværende. Slik de ofte er med Truls.
– Det blir god tv uansett , sier han.
Dermed har han lykkes allerede før ekspedisjonen er i gang og kan gå til verket med senkede skuldre.
Indre motivasjon
Motivasjonen hans i forkant var tredelt. Det handlet om å gjøre en jobb. Om å bli tvunget til trening. Og et indre ønske om et mer langsiktig mål.
– Jeg håpet å bli inspirert til å gjøre en varig livsstilsendring for helsa, for eksempel å bli en fyr som går tur i marka.
For å opprettholde den daglige motivasjonen, ble oppgaven å tenke kortsiktig. Hverdagen besto av tolv langrennsøkter av førti minutter.
Det var uaktuelt å fokusere på dag 4, dag 20 eller hva han skulle gjøre når han var ferdig.
– Jeg lærte meg å kun tenke frem til neste pause. Når vi var kommet et stykke ut på dagen, kunne jeg begynne å glede meg til å komme i teltet på kvelden. Men ikke før!
Filtrerer positivt!
Truls mener selv han har mye å lære om mentale strategier og innrømmer glatt at han er god på både bekymring og katastrofetanker. Når han gikk foran de andre i teamet, så gikk alt så lekende lett. Men det ble fort vanskelig å holde tempoet oppe.
– Når de andre gikk langt foran meg, ble jeg redd. Det kunne jo komme isbjørn. Men etterhvert fikk jeg en sånn deilig gi- faen-følelse. Da gikk det bedre. Og når alt går bedre, så blir alt så fint. Plutselig er vinden i ryggen, temperaturen perfekt, smerten fraværende og skiene har god gli. På en dårlig dag blir alt galt.
– Små diskusjoner med de andre kunne plutselig bli veldig store inni mitt hode. Jeg ble mer stille – og det kunne blåse seg opp, så jeg begynte å grine.
Dagene på ski skulle være sånn noenlunde like. Likevel blir virkelighetsoppfatningen avgjort av et bittelite valg: Hva ser du etter? Og hva vil du finne? Har du først begynt å legge merke til små irritasjonsmomenter, vil de vokse seg større. Mens legger du merke til de gode tingene, vil hjernen begynne å lete etter mer av det samme. Små gleder vokser seg uvanlig store.
Enkle høydepunkter
– Høydepunkt på dagen var å gå på do!
Men med så mange timer om dagen på ski, så blir det en del fintenkning.
– Hvordan får man tiden til å gå?
– Den dårlige strategien var å sjekke klokka annet hvert minutt. Den gode var å lytte til musikk.
Truls hadde nemlig tatt med seg sin shuffle og lot musikkspilleren velge låter tilfeldig. Musikken trigget minner som han så ble gående og tenke på.
– «O bli hos meg» (salme, versjon med Reiersrud/Kleive red.anm) var musikk som mor ønsket seg i begravelsen, mens låta «Lascia di pianga» fra filmen «Å leve det er å elske», fikk meg til å tenke både på eksen og på filmen i stedenfor på gnagsår og vonde tær.
TRULS’ TURSTRATEGIER
STRATEGI 1: Små mentale strategier var med å holde motet oppe. Vi hadde blant annet med flere sekker med mat. Hver sekk hadde seks matrasjoner, og alle sekkene lå samlet i en pulk. Jeg begynte å følge med på hvordan antall sekker minket. Og så fokuserte jeg på å glede meg til pausene. Da var det mat. Og sjokolade.
STRATEGI 2: Fra komiker på scenen til grønlandsfarer på ski. Perspektivet endret seg underveis. Ting som pleide å være viktige, var ikke så viktige lenger. Den store gulroten var bildet av en solfylt dag på løkka sånn omtrent midt i juni. God mat. Kald øl. Bestevenner og kjentfolk.
STRATEGI 3: Jeg skal være ærlig å innrømme at jeg løy til Cecilie da vi planla prosjektet. Jeg sa jeg ville gå turen uavhengig av om TV2 ville ha prosjektet eller ikke. Det er ikke sant. Men i dag kan jeg si med hånden på hjertet: Jeg ville gjerne forsøkt igjen.
TRULS STRATEGI 4: På forhånd var planen å trene tre dager i uken. Blant annet å dra bildekk gjennom skogen. Jeg klarte dessverre bare én dag i uken, så jeg var ikke i den formen jeg hadde planlagt og var derfor litt redd for det fysiske. Første dagen var verst. Jeg spøy og lurte på om det var sånn det skulle bli. Etter hvert så gikk jeg meg i form.