Publisert i Asker og Bærum Budstikke 05.01.2011 og på Erfaringskompetanse.no
Paradoks. Hvorfor ringte Nav meg stadig vekk for å høre hvorfor jeg ikke ble frisk, men ikke nå for å høre hvordan jeg faktisk ble det?
Nyttårsaften: Lyden av de første smellene treffer meg gjennom øreproppene og jeg løfter på øyemasken. Stillheten fra huset overdøver lydene utenifra. Jeg bestemmer meg for å stå opp og tusler ut i stua i bare nattkjolen. Der sitter mannen sammen med bikkja og et glass rødvin. Barna er i seng for lengst. Det er ikke engang fyr på peisen. Jeg kryper opp i sofaen og vi blir sittende å se på rakettene sammen. Godt nyttår, hvisker jeg. Godt nyttår, svarer han i visshet om at vi har et felles ønske også i år; et helt vanlig liv med en frisk kone, mor, datter, søster, venninne; altså meg.
Fire og et halvt år var jeg syk med det som kalles diffuse lidelser, altså fysiske plager uten en konkret sykdomsårsak. Jeg hadde mange symptomer og en omstridt diagnose. Leger, psykolog og psykiater hadde ingen svar. Selv kjempet jeg hver eneste dag for å finne en løsning på problemene mine. Jeg kjempet for å komme meg gjennom dagene også. Og jeg kjempet med meg selv i de jevnlige samtalene med NAV.
– Hei det er fra NAV.
– Å, hei.
– Hvordan går det med deg?
– Ikke noe særlig.
– Hvorfor blir du ikke frisk?
– Vet ikke, men jeg håper det er bedre om noen måneder.
– Vi vil gjerne sette deg på uføretrygd. Du har vært sykemeldt litt for lenge nå.
– Jeg er syk, ikke ufør.
– Når har du tenkt å begynne å jobbe, da?
– Kanskje til høsten. Jeg håper virkelig det, men jeg ligger stort sett i sengen og klarer ikke familien engang, så det er ikke aktuelt enda. Dessverre.
Så pleide jeg å begynne å gråte, for deretter å måtte legge på og så ringe opp igjen og avslutte samtalen litt senere. Da med løfte om fortsatt stønad de neste månedene. Jeg hatet de samtalene. Fremmede mennesker, som ikke kjente meg eller visste hvem jeg var og hva jeg sto for, styrte livet mitt. Jeg var tilsynelatende uten innflytelse. Jeg ble kvalm av frykt når det dumpet ned brev i postkassen stemplet fra NAV. Jeg var engstelig for at de skulle ta fra meg livsgrunnlaget mitt. Redd for at de skulle sette meg på varig stønad og på den måten fortelle at jeg var gitt opp; du duger ikke lenger. Stemple UFØR i pannen min, på samme måte som man stempler utgått på dato. NAV ringte jevnlig, men aldri for å tilby meg noe, kun for å sjekke om jeg fortsatt hadde økonomiske rettigheter. Legeerklæring fra fastlege og spesialist var ikke nok. De måtte høre meg si det: jeg er syk, for syk til å jobbe. Beklager.
Situasjonen snudde brått. Ikke ved hjelp av lege eller psykolog. Ikke ved hjelp av NAV. Jeg tok selv initiativ utenfor helsevesenet og lærte å hjelpe meg selv. Siden den gang har jeg omskolert meg for egen regning. Jeg ble grunder og startet opp en suksessfull bedrift, som har sørget for at jeg har hatt full jobb i snart tre år. Flere ganger i måneden holder jeg foredrag for helsepersonell på offentlige sykehus eller rundt omkring på de ulike legesentrene i landet. Selv de minste legekontorene får besøk om de vil. Helt gratis. Jeg inviteres av pasientforeninger og skoler for å dele min historie om hvordan jeg klarte å snu livet mitt tilbake på sporet. NAV har takket nei.
Kjære NAV, lurer dere ikke på hva som skjedde med meg? Vil dere ikke vite hvordan jeg ble frisk? Hvor mange andre er utenfor livet med tilsvarende plager? Hvor mange andre kjemper samme kamp? Hvor mange andre langtidssykemeldte er kommet tilbake i full jobb etter fem år ute av arbeidslivet?
Nyttårsaften i år: Hele familien dro til utlandet, fordi jeg kunne kaste meg rundt og pakke i en fei så vi kunne besøke familie og venner på ren impuls. Ved midnatt sto jeg i den knallrøde kjolen min, med ett glass i den ene hånden, et stjerneskudd i den andre og glade barnestemmer i bakgrunnen, mens jeg smilte til mannen min. Det er min fjerde nyttårsfeiring siden jeg ble frisk og jeg er fortsatt litt ekstra takknemlig for at jeg får være med på festen.
Kjære NAV, når skal dere ringe meg?