Publisert i Alt for Damene, 16.11.2013
Hvis du behandlet vennene dine på samme måte som du snakker til deg selv – ville du hatt noen?
Mange rister på hodet når jeg stiller dette spørsmålet på foredrag. Litt selvkritikk er greit, et vennlig dult eller et empatisk rævspark til seg selv kan også være nyttig i ny og ne, men hvis den indre dialogen stadig blir for streng og negativ kan det bære galt av sted.
Da jeg oppdaget hvor kritisk min indre stemme var ble jeg overrasket. Det pussige var at jeg mente at jeg måtte tåle såpass. Men de fleste av oss vet hvordan det går når man får høre det samme igjen og igjen; vi begynner å tro på det, det blir en sannhet.
For min del var det på tide å velge ny strategi. Jeg måtte begynne å løfte frem mine positive sider på samme måte som jeg gjorde med andre. Problemet var at jeg ikke helt trodde på de fine ordene. Det føltes rett og slett litt kleint. Helt til det skjedde noe spesielt.
Jeg meldte meg nemlig på New York Marathon. De som kjenner meg godt skjønte det med en gang. Du får tilståelsen nå: Ja, det var et uhell. Jeg hadde vært ute på byen med en funksjonshemmet venninne og husker en skikkelig handshake, vill begeistring og ordene fra egen munn:
– Klart jeg stiller sammen med deg!
Dagen etter våknet jeg med selverkjennelsens tørre bismak i munnen: Jeg liker ikke å løpe.
Men jeg holder avtaler, så det var bare å krype til korset å sende inn en påmelding. Litt senere mottok jeg bekreftelse og det var da det skjedde: Jeg ble en maratonløper. Effekten var påtagelig mens jeg fremdeles var på power-walk-stadiet.
Jeg har ikke pleid å være typen som står opp klokken seks for å rekke en treningsøkt før jobb, men en maratonløpere fullfører treningsplanen sin. Ellers blir det ikke noe maraton. Jeg ville ikke vurdert å bli med barna mine og badet i havet når sjøen holder åtte grader og isen så vidt har gått. Men en maratonløper tåler fysisk smerte, ikke sant? Klart det ble isbading på meg. Jeg ville neppe orket å bære flere bager og skiutstyr mer enn femti meter på en togstasjon. Men en maratonløper tar seg sammen og klarer alltid litt til. Mannen min kalte det for en revolusjon.
Og det hadde han unektelig rett i, men revolusjonen startet inni mitt eget hode.
Jeg oppdaget nemlig hvor raskt og effektivt positivt selvsnakk kan fungere. Med det mener jeg den indre stemmen som går og går ustanselig, selv om du leser disse ordene eller er i samtale med andre. Positivt selvsnakk gir god selvfølelse. Det handler om hvordan du ser på deg selv og snakker til deg selv.
Dette kan vi aktivt være med å påvirke.
Hvis du visste hvor ofte jeg applauderer meg selv i dag ville du sikkert syntes jeg var litt litt i overkant, men alternativet er at jeg sammenlikner meg med andre, som gjerne er bedre enn meg, og da føler meg ikke spesielt bra. Det spiller derfor ingen rolle om jeg drar på litt ekstra, for det er bare jeg som hører det.
Ble du litt bekymret nå? Ta det helt med ro. Jeg tror ikke det går an å føle seg for bra. For hvis du virkelig føler deg bra så vil du ikke ha behov for å trykke andre ned, for du føler deg ikke truet. Du vil synes det er flott å løfte andre frem, for du føler deg likeverdig og trygg. I tillegg har du blitt din aller beste venn; som stadig heier på deg selv.
PS, Det ble ikke noe NY marathon på meg. Utrente og overivrige meg dro på meg en kneskade. Men jeg var en maratonløper i 8 måneder – og vet fortsatt hvordan jeg kan hente frem min indre vinner. Gjør du?