Publisert i Aftenposten 26.09.2011 og på Erfaringskompetanse.no
For å velge mellom om å bli ufør eller bli funksjonsfrisk, må man vite at man har et alternativ. Mange vet ikke at de har et valg.
Av Live Landmark og overlege Egil Fors
Lisa er en ressurssterk, velutdannet kvinne, der kroppen sviktet uten åpenbar grunn. Etter en lengre sykemeldingsperiode endte hun som ufør. Lisa hadde en mulighet, der hun kunne påvirke egen helse, men hun så det ikke selv. Hvem hadde ansvar for å informere henne om dette?
Anne Siri Koksrud i Minerva, hevdet i Aftenposten den 8 august at uføretrygd var et valg. Hun presiserte i Dagsnytt atten 19 august, at hun siktet til uføre som ikke har etterprøvbare diagnoser. Koksrud retter skytset mot den svakeste part, i tillegg til å rette baker for smed. Det er NAV og legen som godkjenner uførestønad. Problemstillingen er likevel relevant.
Verdens helseorganisasjon (WHO) regner i dag stress som en av de tre største helseutfordringene. Stress, i form av langvarig mental og eller fysisk belastning, kan gi alvorlige konsekvenser. Og når man først opplever plagsomme symptomer, er det mange som er med på å forme en negativ virkelighet.
Fastlegen, spesialisten, pasientforeninger, familie og venner eller andre med samme diagnose, kan bidra til å bygge opp under begrensende overbevisninger knyttet til tilstanden. Ja, til og med NAV og helsemyndighetene kan være med å tilrettelegge for unødvendig livslangt uføre.
Den største gruppen blant dagens 300 000 uføre, kommer inn under betegnelsen selvrapporterte diffuse symptomer. I følge NAV er seks av ti uføre kvinner. De er høyt representert med disse utfordrende tilstandene. Symptombildene er komplekse, og kalles nå gjerne for sammensatte symptomlidelser. Vanlige diagnoser vil kunne være fibromyalgi, irritabel tarm, ME, whiplash, post commotio syndrom, utbrenthet, depresjon og angst.
For enkelte av disse kan man peke tilbake på en konkret utløsende årsak, slik som en infeksjon eller et traume. For andre har symptomene kommet snikende. Helsevesenet har ikke klart å gi effektiv behandling til noen av gruppene.
Lisa er gift og har to barn. Hun stortrivdes som jurist, og kollegene verdsatte hennes engasjement og innsats. Lisa har gode venner, og familiens økonomi er solid. Det første barnet deres ble født med diabetes, og Lisa levde de neste årene i konstant beredskap. Det tæret på søvnen, og hun følte seg sliten, men hun slo seg til ro med at det er vanlig hos småbarnsmødre. Hodepinen var en naturlig følge av søvnmangelen.
Lisa gikk pliktoppfyllende på jobb, og forsøkte døyve det hele med kaffe. Kostholdet var ellers optimalisert. I det neste svangerskapet fikk Lisa kronisk muskelverk. Det hele toppet seg med en lungebetennelse. Da var hun så sliten at hun måtte bruke helgene på å hente seg inn, slik at hun stort sett var sengeliggende gjennom svangerskapet. På den måten klarte hun likevel å fullføre jobbukene.
Da også det andre barnet ble sykt, var veien til sykemelding kort. Lisas symptomer var invalidiserende, men det fantes ingen kur. Legen snakket om usikre prognoser. Lisa fikk etter hvert samme beskjed av spesialisthelsetjenesten. Venner og bekjente fortalte om andre med tilsvarende problemer. Ingen var i jobb. Lisa gjorde flere forsøk på å komme tilbake til arbeidslivet, men lyktes bare kortvarig.
Spørsmålet er som følger: Hvem valgte Lisas uføretrygd? Hun som fikk et kronisk sykt barn? Hun som ble stående i jobb, selv om kroppen sa i fra at totalbelastningen var for stor? Eller var det legen som sykemeldte henne måned etter måned, og etter hvert år etter år? Kan det ha vært spesialisten som tok fra henne håpet, fordi diagnosen var uten kur? Eller er det trygdesystemet, som gjør det hele mulig? For å velge mellom om å bli ufør, eller bli funksjonsfrisk og delta i arbeidslivet, må man vite at man har et alternativ. Det å velge er en bevisst handling, som forutsetter at du kan sette det ene opp mot det andre.
Kunnskap om helse omfatter mer enn kosthold og fysisk aktivitet. Når man er sykemeldt og får en diagnose er det lett å tro at man er syk. Men det å ha symptomer, er ikke det samme som å ha en sykdom. Det at det ikke finnes medisiner mot symptomene, betyr ikke det samme som at det er umulig å påvirke disse. Hvis tilstanden er regnet som kronisk, tenker nok mange at det ikke lenger er mulig å bli frisk.
Helsevesenet er ofte famlende i tilnærmingen. Forskningen er mindre omfattende, og har lavere status enn mange områder innen medisin. Er ikke pasientene syke nok? Er de ikke mange nok? Er de for varierte? Eller gjør trygdesystemet det mulig å kjøpe seg fri fra forskning og utredning?
Overlege Sven Conradi ved Sunnås sykehus har uttalt følgende: ”Motivasjon for å gå inn i krevende rehabilitering eller varige endringer vil først inntre når pasienten har innsett at verken medisiner, operasjoner eller mirakler vil finne sted.”
Den menneskelige kostnaden ved uførhet er stor, ringvirkningene er uoversiktlige og de samfunnsøkonomiske kostnadene er enorme. Sammensatte symptomlidelser er et problem, og blir ikke mindre når man i praksis har selvbestemt sykemelding og uføretrygd, selv om det formelle ansvaret ligger hos andre.
Det er mange andre medansvarlige, både direkte og indirekte, når den plagede forblir i situasjonen. Personer uten påviselig sykdom, må få aktiv tverrfaglig hjelp, når situasjonen forblir uendret, selv etter måneder med sykemelding.
Kun slik vil det være mulig å vurdere den totale stressbelastningen, og dermed se et større bilde. Da vil man kunne oppdage hvorfor symptomene oppstår, hvorfor de ikke bedrer seg, og hvilke tiltak som kan gjøres for at pasienten selv kan være med å påvirke egen helse og dermed kanskje unngå kronifisering.
Dette er fullt ut mulig, men forutsetter at kunnskapen settes i system, og at informasjon og opplæring iverksettes.
Kunnskap om sammenhengen mellom hode og kropp er tilgjengelig. Det samme er ulike verktøy, som pasienten kan bruke for å påvirke egen kropp.
Hvis vi kombinerer dette vil det kunne øke livskvalitet, bedre funksjonsevnen og for flere: være mulig å komme tilbake i arbeid.