Publisert i Asker og Bærum Budstikke 27.01.2011 og på Erfaringskompetanse.no 11.09.2011
Asker og Bærum har et overraskende høyt antall sykemeldte med psykiske plager. De har visst bukket under for presset. Men hvor kommer presset fra?
Den godt voksne overlegen jeg kjenner må ut i sykemelding nok en gang, fordi han sover dårlig og er sliten. Mannen er et arbeidsjern, både kunnskapsrik og dyktig. Problemet er at han blir sittende etter arbeidstid for å gjennomgå journaler for å forsikre seg om at han ikke har oversett noe. Konsekvensene kan nemlig bli fatale. Dermed er han alltid sistemann hjem fra jobb og blir etter hvert altfor sliten. Atferdsmønsteret kalles perfeksjonisme og handler om å opprettholde egne krav til prestasjoner, om å være à jour for enhver pris og om å legge inn ekstra energi for å oppnå det optimale.
For noen av oss blir drivkraften så sterk at vi overkjører fysiske signaler som tilsier at vi burde ta en pause. Av-knappen eksisterer ikke. Som en idrettsutøver presser vi oss til siste svettedråpe. For enkelte gir kroppen ved en infeksjon, for andre går det gradvis. Flere går sykemeldte i årevis. Noen kommer tilbake i delvis arbeid, mens andre anser slaget som tapt. Jeg er overbevist om at alle egentlig vil tilbake i full jobb.
Jeg har selv en tilbakelagt langtidssykemelding, men har nå vært i full jobb i flere år. Jeg har etterspurt en reell interesse fra Nav på kronikkplass. Nav svarte med tilbud om praksisplass og tilrettelagte arbeidsplasser. Budstikka fulgte opp og skrev om angst, depresjon og forventningspress i kommunene. Asker og Bærum har høyeste snittinntekt i landet. Det tilsier at innbyggerne er ressurssterke. Er virkelig naboen årsak til at innbyggerne utvikler angst og depresjon? Jeg tror ikke det. Perfeksjonister er vant til å prestere, og det gjør de uavhengig av kjønn, alder og nabo.
Læreren jeg kjenner til som var sykemeldt, fordi det ble for mye på jobben. Hva ble egentlig for mye? Timetallet? Elevantallet? Dårlig stemning i kantina? Neida, det var oppfølgingen av alle elevene – også i de fagene som ikke berørte hans. De andre lærerne gjorde ikke arbeidet godt nok, så han tok ansvar for sine elever. Den uføre politikvinnen jeg traff, som hadde så høye krav til sin egen tilstedeværelse og prestasjon at hver eneste time i døgnet ble ansett som jobb. Selv under trikketuren på vei hjem fra kino var hun i beredskap.
Jeg er selv perfeksjonist, men det ville ikke slå deg om du kom på uanmeldt besøk til familien. Her er det sand på gulvet og hundehår i hver eneste krok. Jeg har ingen tellekanter i skapet og vi har hull i kjøkkengulvet på syvende året. Gresset kan gro og hekken kan vokse uten at jeg løfter et øyebryn eller hagesaks. Det faller ikke inn under det jeg anser som ”mine” områder. Det bryr meg ikke. Nylig tok jeg en omfattende personlighetstest for å se etter mønster for å forstå hva som egentlig hadde skjedd med meg. Jeg skåret langt over gjennomsnittet på det som kalles planmessighet. Det vil si plikt, prestasjon og disiplin. Mennesker som skårer høyt på dette vil være disponert for å bli arbeidsnarkomane. Men det var ikke jobben min som gjorde meg syk. Det var ikke det faktum at jeg jobbet for mye heller. Det er det mange som gjør. Jobben var bare et av de mange områdene jeg presterte på. Familien var et annet. Vennene et tredje. Og sånn holdt jeg det gående. Jeg var min egen drivkraft, målestokk og tilslutt fiende. Som en hamster i hjulet løp jeg fortere og fortere. Jeg kunne lykkes på både tre og fire felt, men jeg klarte aldri å lykkes med ”alt”. Dermed levde jeg under mitt eget konstante press og stress. Det gjorde meg sårbar for sykdom.
Overlegen skal tilbake til jobb igjen nå. Selv er han er usikker på hvor lenge han klarer å stå i stillingen. Det handler ikke om datakurs, kolleger eller faglig utvikling. Det handler om å innse hva som er problemet og hvem som kan gjøre noe med det.